Insomni

Av Bjørn Bjorvatn, dr.med.
Leder av Nasjonalt senter for søvnmedisin
Professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen

Hvor hyppig er insomni?

Undersøkelser fra mange forskjellige land viser at rundt hver tredje voksne person har søvnproblemer av og til, og at minst 10 % har insomni av mer langvarig art (kronisk insomni). Det er flest kvinner som har insomni, og hyppigheten øker med økende alder. Norske undersøkelser viser at symptomer på kronisk insomni har økt de siste årene, og at forekomsten i den siste undersøkelsen var over 20 %.

Hva skyldes insomni?

Tidligere delte vi insomni inn etter om den var primær (uten kjent årsak) eller sekundær til andre tilstander (som psykiske lidelser som angst og depresjon eller fysiske lidelser som stoffskiftesykdom, hjerte-lunge-sykdommer, nattlig kløe og smerter). Senere tids forskning har imidlertid vist at en inndeling i primær og sekundær insomni er uhensiktsmessig. Insomni anerkjennes i dag som en selvstendig lidelse, som krever utredning og behandling uavhengig av andre lidelser/sykdommer pasienten måtte ha. Hvis pasienten har andre lidelser som kan påvirke søvnen, benyttes gjerne begrepet komorbid insomni.

Hvilke symptomer sees ved insomni?

Insomni kjennetegnes av dårlig eller lite søvn enten på grunn av innsovningsvansker, urolig nattesøvn eller tidlig morgenoppvåkning. Noen pasienter opplever alle disse søvnvanskene, mens andre sliter kun med et av symptomene, for eksempel innsovningsvansker. På dagtid opplever pasienten tretthet, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger og liknende. Funksjonen på dagtid er med andre ord nedsatt. Det er vanlig at pasienter med insomni har noen gode netter innimellom, men minst tre dårlige netter per uke er nødvendig for å få diagnosen insomni. Kronisk insomni er definert som insomni i mer enn tre måneder.

Hvordan stilles diagnosen insomni?

Diagnosen stilles basert på symptomene som beskrevet over, det vil si på pasientens subjektive plager. Det kan enten være problemer med innsovningen, lange oppvåkninger om natten eller for tidlig oppvåkning om morgenen, eller en kombinasjon av disse symptomene. Det er et krav for å få diagnosen insomni at søvnvanskene gir nedsatt funksjon på dagtid, enten i form av økt søvnighet/tretthet, humørsvingninger, redusert yte- eller konsentrasjonsevne, svekket kognitiv eller sosial fungering, økt ulykkesrisiko, fysisk ubehag, eller økt bekymring omkring søvnen. Det foreligger ikke bestemte kriterier for hvor lenge våkenperiodene om natten må være for at det skal kalles insomni. Innen forskning på insomni opererer vi imidlertid ofte med slike grenser, hvor normal søvn defineres som en innsovningstid på 30 minutter eller kortere, oppvåkninger om natten på til sammen 30 minutter eller kortere, og 30 minutter eller kortere fra reelt til ønsket oppvåkningstidspunkt. Det er ikke nødvendig med objektiv søvnregistrering. Diagnosen er utelukkende subjektiv, altså basert på pasientens opplevelse av egen søvn og dagfunksjon. Utfylling av søvndagbøker er svært nyttig. Hvis objektiv søvnregistrering gjennomføres, finner vi ofte mer søvn enn det pasienten selv rapporterer.

Hvilken behandling er aktuell?

De fleste pasienter med insomni blir i dag behandlet med medikamenter, til tross for at ikke-medikamentell behandling (kognitiv atferdsterapi for insomni) anbefales som førstevalg. Sovemedisiner kan være nyttige ved kortvarige søvnplager, men langvarig bruk bør unngås. En viktig grunn til det er at effekten av sovemedisinene vanligvis taper seg raskt. Etter noen ukers bruk er effekten på søvn ofte dårlig og det er fare for å bli avhengig av tablettene. Les mer om bruk av sovemedisiner i artikkelen "Medikamentell behandling av søvnproblemer" på nettsiden vår.

Ved kronisk insomni anbefales ikke-medikamentell søvnbehandling, en behandling som ofte kalles ”kognitiv atferdsterapi for insomni”. Denne behandlingsformen er beskrevet i mer detalj i artikkelen ”Behandling av langvarige søvnproblemer uten medisiner” på nettsiden vår. Over 80 % av pasientene med insomni forventes å få forbedret søvn av slik strukturert behandling. Effekten ser også ut til å vedvare etter endt behandling. Denne type behandling er imidlertid mer krevende for pasienten enn å ta en sovetablett.

I en norsk undersøkelse sammenliknet vi effekten av sovemiddelet zopiklon (7,5 mg) og kognitiv atferdsterapi for insomni. Undersøkelsen omfattet pasienter over 55 år med kronisk insomni. Ikke-medikamentell søvnbehandling ga klart bedre søvn enn zopiklon, både umiddelbart etter behandlingen og enda tydeligere ved seks måneders oppfølgning.

Jeg har skrevet en selvhjelpsbok mot insomni som omhandler denne formen for ikke-medikamentell søvnbehandling (Bedre Søvn. En håndbok for deg som sover dårlig, utgitt av Fagbokforlaget). Boken har vitenskapelig dokumentert effekt fra en randomisert kontrollert undersøkelse hvor selvhjelpsboken ble sammenliknet med søvnhygieneråd. Undersøkelsen viste at gruppen som leste boken sov langt bedre og færre brukte sovemedisiner sammenliknet med gruppen som fikk søvnhygieneråd.

Hvordan er prognosen ved insomni?

Insomni er ofte en lidelse som varer livet ut, men symptombildet varierer over tid. Mange pasienter blir langt bedre av adekvat behandling. Men det er uvanlig at pasienter med alvorlig og kronisk insomni blir ”normalsovere” etter behandling. Insomni har en rekke negative konsekvenser, både individuelt og samfunnsmessig. Diagnosen er assosiert med økt risiko for å utvikle psykiske lidelser, og da spesielt depresjoner. Norsk forskning dokumenterer også at insomni er en sterk risikofaktor for økt sykefravær og uføretrygd.

Podkast om behandling av insomni

Søvnpodden (SOVno sin egen podkast), har spilt inn en episode om ikke-medikamentell behandling av søvnproblemer. Lytt til episoden her, eller i din podkast-app.

(Versjon november 2024)