Minoritetsstress og kjønnsdysfori

Kjønnsdysfori

Kjønnsdysfori beskriv det ubehaget ein person kan oppleve når kjønnsidentiteten ikkje samsvarer med kjønnet som blei tildelt ved fødsel. Ubehaget kan vere knytt til kroppen, for eksempel eit ønske om å endre fysiske trekk, hår eller klesstil. Det kan også handle om sosiale forhold, som korleis andre møter eins identitet, inkludert bruk av namn og pronomen (Cooper et al., 2020).

Kort om minoritetar og minoritetsstress - Mange bekker små gjer ein stor å

Ei minoritetsgruppe er ei gruppe som utgjer eit mindretal i befolkninga, og som ofte har ein stigmatisert eller underordna posisjon i samfunnet. Både i Noreg og internasjonalt ser ein at minoritetsgrupper har høgare førekomst av både psykiske og fysiske helseplager enn majoriteten. Minoritetsstress er ei viktig forklaring på desse helseforskjellane (Meyer, 2003).

Minoritetsstress handlar ikkje nødvendigvis om det stresset knytt til diskrimingering som vald eller mobbing. Oftare er det stressa frå summen av små og store erfaringar av å ikkje passe inn, kombinerte med den ekstra innsatsen som trengst for å navigere ei verd der ein sjølv ikkje er del av norma (Meyer, 2003). 

Ein skiljer mellom ytre og indre stressfaktorar. Ytre strukturar eller sosiale erfaringar (distal) kan vere diskriminering som negative kommentarar. Indre eller individuelle (proximal) faktorar kan vere frykt for avvising eller internalisering av negative haldningar om eins eigen identitet. Minoritetsstress blir derfor ikkje forstått som ein reaksjon på enkeltståande hendingar, men som kumulative belastningar over tid som på sikt kan svekke både psykisk og fysisk helse (Green et al., 2022; Meyer, 2003).

Minoritetsstress og Kjønnsdysfori - Både-og, ikkje enten-eller

Det er lett å tenke på kjønnsdysfori som noko heilt personleg forankra i personen si eiga oppleving av kropp og identitet, men dette gir eit ufullstendig bilde. Forsking viser at erfaringar med stigma, diskriminering og kjønnsnormer formar korleis kjønnsdysfori blir opplevde og uttrykte. Kjønnsdysfori kan derfor forståast både som ein internalisert stressreaksjon (proximal/indre minoritetsstress) og som del av eit sosialt fenomen (distal/ytre minoritetsstress).

Studiar viser at intensiteten i kjønnsdysfori kan variere, og ofte aukar i visse situasjonar. Opplevingar som feilkjønning eller sosial eksklusjon kan gi umiddelbar forsterka kjønnsdysfori (Galupo et al., 2020; McLemore, 2015). På same måte er  ei høg grad av kjønnsdysfori knytt til auka vaktsemda og meir tilbøyeleg til å legge merke til stigma eller avvising (Cooper et al. 2020; Scandurra et al., 2019).

Kjønnsdysfori er også knytt til internalisert transfobi, frykt for avvising og motivasjon for å skjule eigen identitet (Lindley og Galupo, 2020). I studien vår av norske transpersonar fann vi at kjønnsdysfori kanskje kan fungere som ein «bru» mellom annan minoritetsstress og psykisk uhelse (& Brokjøb Cornelissen, 2022).

Kva betyr dette i praksis?

Kjønnsdysfori blir påverka av både indre og ytre prosessar, og smerta kan derfor lindrast gjennom sosiale tiltak i tillegg til individuelt, indre arbeid. For mange kan det vere ein lette å vite at kjønnsdysfori ikkje berre handlar om noko «inni i seg sjølv », men om korleis ein blir møtt av omgivnadene sine. Når både pasient og helsepersonell har eit blikk for fleire perspektiv, opnar det for meir realistiske forventningar, fleire strategiar og større handlingsrom for å lindre og handtere kjønnsdysfori.