Posttraumatisk stressliding, barn og ungdom
Posttraumatisk stressliding (PTSD) er ei forseinka eller langvarig stressliding på ei belastande hending eller situasjon av usedvanleg truande eller katastrofal art. Hendinga vil sannsynlegvis framkalle sterkt ubehag hos dei fleste.
Symptom
Personar med PTSD gjenopplever gjerne den traumatiske hendinga om og om igjen (for eksempel via påtrengande minne, draumar, mareritt) og/eller dei viser sterkt ubehag når dei blir påminnet hendinga. Vidare unngår dei det som minner om hendinga (t.d. tankar, kjensler, aktivitetar, situasjonar og ting).
Nokon har problem med å hugse alt eller delar av det hendinga, og/eller er dei meir sensitive og aktiverte enn dei var før hendinga (for eksempel søvnvanskar, irritabilitet/sinneutbrot, konsentrasjonsvanskar, vaktsamheit, meir lettskremt). Angst og depresjon er ofte knytt til symptom og teikn på PTSD, og det er ikkje uvanleg med sjølvmordstankar. Tilstanden kan vere langvarig, men det finst effektiv behandling.
Posttraumatiske stressymptom (PTSS)
Det er normalt at barn og unge får reaksjonar i etterkant av svært truande eller katastrofale hendingar, som sannsynlegvis ville framkalla eit sterkt ubehag hos dei fleste menneske. Ofte går desse reaksjonane over av seg sjølve, men når dei varer lenge etter at hendinga er over, blir dei kalla for posttraumatiske stressymptom (PTSS).
Barn og unge kan utsettast for éin eller fleire former for potensielt traumatiske hendingar som kan leie til posttraumatiske stressymptom, som kan vere enkeltståande eller gjentakande.
Eksempel på slike hendingar er:
- krig og flukt
- alvorlege ulykker og naturkatastrofar
- mobbing
- medisinske inngrep
- brått dødsfall
- hundebit
- sjølv bli utsett for eller vere vitne til fysisk/psykisk/seksuell vald
- trakassering online
- andre situasjonar som blir svært opplevde skremmande eller livstruande
Eksempel på endringar etter potensielt traumatiske hendingar som kan vere posttraumatiske stressymptom:
- Du gjenopplever hendinga når noko minner deg om det som har skjedd
- Du har mareritt om det som har hendt
- Du unngår å tenke på hendinga eller unngår stader som minner om denne
- Du opplevd negative endringar i tankane eller kjenslene dine
- Du er meir sint og irritabel
- Du kjenner skuld eller skam over det som har hendt
- Du kjenner deg redusert, nedkjempa eller verdilaus
- Du har vanskar med å vere i kontakt med kjenslene dine, for eksempel kjenne på glede
- Du søv dårleg eller kjenner deg uroleg
- Du er meir på vakt, skvetten eller meir mistenksam
- Du opplever vanskar i relasjon til andre på ein annleis måte
- Du opplever episodar der du ikkje er heilt til stades eller ikkje får med deg det som skjer
Barn eller ungdommar som får slike stressreaksjonar kan i tillegg slite med angst og/eller depresjon.
Tilvising og vurdering
For å få behandling i spesialisthelsetenesta treng du tilvising. Fastlegen er den som oftast tilviser. I nokre tilfelle kan anna helsepersonell vise deg, for eksempel til bildeundersøkingar (MR, CT eller røntgen).
Når vi har fått tilvisinga, vil du få svar på om du har rett til utgreiing og behandling i spesialisthelsetenesta.
Utgreiing
Før behandlinga startar ønske vi å bli kjente med deg og dine føresette, og høyre om kva forventingar, ønske og behov de har til oppfølging i spesialisthelsetenesta.
For å få ei oversikt over symptoma dine og for å forstå kva tilstand du treng behandling for, vil vi både snakke med deg og dine føresette og be dykk fylle ut ulike skjema skriftleg, blant anna for å kartlegge om du har vore utsett eller vitne til éin eller fleire skremmande eller svært ubehagelege hendingar og kva reaksjonar og forandringar du har opplevd i etterkant av hendinga(e).
Etter at vi har fått god nok oversikt over korleis du har det og kva du strevar med, samarbeider vi med deg og dine føresette om korleis vi best kan hjelpe deg framover for at du skal få det betre.
Behandling
I all behandling er det viktig at du saman med behandlar blir einig om kva de skal gjere undervegs i behandlinga og kva mål de har for behandlinga. For at du skal få best mogleg hjelp er det også viktig at du opplever å ha ein god relasjon til behandlaren din.
Det finst mange former for behandling du kan få dersom du har posttraumatiske stressymptom, og behandlinga kan hjelpe deg til å få det betre og også kunne heilt bli kvitt negative forandringar i etterkant av svært skremmande eller livstruande hendingar.
I starten av behandlinga vil du og behandlaren din, ofte i samarbeid med dine føresette, lage ein plan for behandlinga de har blitt einige om. Du vil også få informasjon om kva posttraumatiske stressymptom er, kvifor nokon får det og kva som kan vere til hjelp. Om du framleis er i fare eller opplever deg utrygg vil du også samarbeide med behandlaren din om ein plan for å få deg trygg.
Nokre eksempel på spesifikke behandlingsformer for PTSD som blir tilboden barn og ungdom er:
Undervegs i behandlinga vil ofte behandlaren kartlegge plagene dine igjen. Dette er for å finne ut om de skal fortsette den behandlinga de er i gang med eller om det vil vere betre for deg at det blir gjort nokre endringar.
Oppfølging
Det er viktig at både barnet/ungdommen og omsorgspersonane bruker det de har lært gjennom behandlinga. Strategiar for å hindre tilbakefall vil også vere tema på slutten av behandlinga.
Utover dette vil skolehelsetenesta, fastlege og andre instansar følge opp vidare ved behov.
Kontakt
Klinikk psykisk helsevern for barn og unge (PBU)
Oppmøtestad
Våre einingar held til på forskjellige plassar. Sjå din oppmøtestad ved å klikke på lenka til eininga i oversikta underliggande einingar.
Klinikken sin administrasjon held til i Glasblokkene, blokk 1, 3. etasje.