Ultralyd

Kommersiell og militær utnyttelse av ultralyd startet under den første verdenskrig; først i ekkolodd for lokalisering av undervannsbåter og kartlegging av bunnforhold i sjøen, senere for lokalisering av fisk. Man bruker ultralyd i industrien for å påvise sprekkdannelser i forskjellige konstruksjoner og for å blande kjemikalier. I medisinsk billeddiagnostikk tok man i bruk ultralyd i 1960-årene. Siden 1980 har ultralyd fått en helt sentral plass i medisinsk diagnostikk.

Ultralyd kan frembringes på flere måter. I medisinsk ultralydapparatur bruker man de såkalte piezoelektriske egenskapene hos visse krystaller, f.eks. kvarts. Hvis en slik krystall utsettes for mekaniske påvirkninger, f.eks. vibrasjoner, oppstår elektriske potensialer på krystallens overflate. Dette skyldes at avstanden blir endret mellom de ionene (de elektrisk ladde atomene) som krystallene er bygd opp av. På den annen side kan en svingende elektrisk spenning omdannes til mekanisk energi i form av vibrasjoner. Disse vibrasjonene transmitteres (overføres) til omgivende medier som ultralyd.

Et ultralydapparat består av en pulsgenerator, som produserer de kortvarige, elektriske spenningene, og et lydhode, som inneholder en ca. 3 mm tykk skive av en egnet krystall. Fra lydhodet blir det sendt ut en ganske tynn (ca. 5 mm) stråle av lydimpulser, som styres inn i pasientens kropp. Her blir det meste av energien absorbert, men hver gang strålen passerer grenselaget mellom to vev med forskjellig impedans (produktet av mediets tetthet og ultralydens hastighet i mediet), vil en del av energien bli kastet tilbake som et ekko, som blir fanget opp av lydhodet i pausene mellom impulsutsendingene. Dette fører til at krystallen deformeres, slik at det oppstår en elektrisk spenning. Denne spenningen kan forsterkes og analyseres av en datamaskin som lager et bilde på en monitor.

Forberedelser før ultralyd

Forberedelsene til en ultralydundersøkelse varierer ut fra hva du skal undersøke.

• Ved undersøkelse av mageregionen skal du ikke spise mat eller drikke de siste 4 timene før undersøkelsen. Du skal heller ikke tygge tyggegummi eller spise pastiller. Er du avhengig av medisiner, skal du ta disse som vanlig med lite vann.
• Ved undersøkelse av urinblæren skal du drikke rikelig i forkant og møte med full urinblære.

Du får informasjon om nødvendige forberedelser i innkallingsbrevet du mottar i forkant av undersøkelsen. 

Undersøkelsen

Vanligvis utføres undersøkelsen mens du ligger på en benk. Det området av kroppen som skal undersøkes må være avkledd. For å kunne lage bilder må det være god kontakt mellom huden og lydhodet. Derfor brukes det alltid en kontaktgelé på huden. Den kan ofte føles litt kald med en gang. Lydhodet beveges frem og tilbake i det aktuelle området og det tas det en rekke bilder.

Undersøkelsen gjør ikke vondt. Av og til må den som undersøker deg trykke  litt ekstra på lydhodet for å få bedre oversikt. Det kan føles litt ubehagelig, spesielt hvis du allerede har smerter eller er øm i området.

Undersøkelsen tar 15-60 minutter avhengig av hva som skal undersøkes.

Resultatet av ultralydundersøkelsen

Av og til kan den som undersøker deg gi svar direkte, men som oftest vil du få svar gjennom den legen som henviste deg til undersøkelsen i løpet av få dager. Pasienter som er innlagt på sykehuset får som regel svaret neste dag.

Noen ganger vil en bruke kontrastmiddel ved ultralydundersøkelsen (CEUS - contrast enhanced ultrasound). De ultralydkontrastmidlene som brukes i dag, og det eneste som er registrert i Norge for allmenn bruk, er basert på mikrobobler. Boblene inneholder en gass som reflekterer lydbølger. Derfor blir det sterkere signal fra boblene. Områder som inneholder kontrastmidlet vil derfor gi mer signal tilbake til ultralydproben og vil vises tydeligere på monitorbildet.

Boblene er små, mindre enn røde blodlegemer, og spres i blodbanen. De vil etter noe tid gå i stykker, gassen vil absorberes i blodet og kontrastmidlet forsvinner dermed fra kroppen.
Det er blitt mer utbredt å bruke ultralyd med kontrast for å karakterisere lesjoner i lever, og det er kanskje den hyppigste bruken i dag.