Ultralyd og metoder

Transabdominal ultralyd (utenpå magen) muliggjør detaljert avbildning av fordøyelsessystemet, lever, bukspyttkjertel, milt og nyrer. Fordi tarmen og spesielt tynntarmen, er et vanskelig organ å studere uten at undersøkelsen er belastende for pasienten, representerer ultralydteknologien et betydelig fremskritt og gir diagnostiske muligheter som indremedisinere bør ta mer i bruk. Dagens enkle, relativt billige og portable utstyr har gjort at ultralyd nå er lettere tilgjengelig enn før.
En av fordelene med ultralyddiagnostikk er at metoden er lite belastende for pasientene, ufarlig og kan gjøres uten mye forberedelse. Dette gjør ultralyd egnet til tidlig diagnostikk både ved sykehusinnleggelser og i praksis. En kliniker med ultralydkompetanse kan derved påvise eventuell sykdom i abdomen ved å supplere annen undersøkelse med ultralyd. En ultralydkyndig kliniker med pasientansvar og god kjennskap til pasientens sykehistorie vil bedre kunne tolke det kliniske bildet i lys av ultralydfunnet. Metoden er dermed et viktig supplement til andre diagnostiske modaliteter, som klinisk undersøkelse, laboratorieprøver, endoskopi og radiologiske metoder. Den er også velegnet til å følge pasienten over tid, og kan slik gi nyttig informasjon om behandlingsrespons, progresjon eller residiv av sykdommen.

Noen ganger vil en bruke kontrastmiddel ved ultralydundersøkelsen (CEUS - contrast enhanced ultrasound). De ultralydkontrastmidlene som brukes i dag, og det eneste som er registrert i Norge for allmenn bruk, er basert på mikrobobler. Boblene inneholder en gass som reflekterer lydbølger. Derfor blir det sterkere signal fra boblene. Områder som inneholder kontrastmidlet vil derfor gi mer signal tilbake til ultralydproben og vil vises tydeligere på monitorbildet.
Boblene er små, mindre enn røde blodlegemer, og spres i blodbanen. De vil etter noe tid gå i stykker, gassen vil absorberes i blodet og kontrastmidlet forsvinner dermed fra kroppen.
Det er blitt mer utbredt å bruke ultralyd med kontrast for å karakterisere lesjoner i lever, og det er kanskje den hyppigste bruken i dag.

Elastografi er en teknikk som registrerer tetthet i vev. Det er en fellesbetegnelse på flere beslektede ultralydmetoder som måler stivhet i lever ved å sende impulser inn i levervevet. Elastografi har ikke kjente bivirkninger, gir ikke smerter eller ubehag og oppleves som en vanlig ultralydundersøkelse for pasientene.
Lydbølger som sendes inn i vev, for eksempel lever, endrer hastighet avhengig av tetthet i vevet. Dette prinsippet benyttes til å si noe om hvor tett vevet er. Kreftvev og vev ved enkelte sykdommer har ofte større tetthet enn normalt, og det kan på denne måten påvises. Pulsbølgen beveger seg fortere i stivt vev enn i elastisk vev, og hastigheten korrelerer derfor med stivhetsnivået som igjen korrelerer med fibrosegrad. Ut fra disse målingene kan datamaskiner gi et bilde av et organ og vise variasjoner i vevstetthet gjennom organet.
Elastografi er en skånsom metode, og den er også langt mer presis enn flere av undersøkelsene som benyttes i dag. Størst utbredelse har metoden fått ved å påvise arrvev etter betennelse i leveren. Dette reduserer behovet for å ta vevsprøver fra leveren. Metoden kan anvendes hos pasienter med ikke-alkoholrelatert fettleversykdom, alkoholrelatert fibroseutvikling i leveren, autoimmun hepatitt, primær biliær kolangitt, hemokromatose, primær skleroserende kolangitt, hepatitt av annen årsak, samt pasienter som er levertransplanterte.

Endoskopisk ultralyd (EUS) er en minimal- invasiv metode for å undersøke blant annet fordøyelsessystemet. Et fleksibelt endoskop med ultralydsprobe i enden føres gjennom munnen ned til tolvfingertarmen. Skopet bruker høyfrekvente ultralydbølger for å skape bilder av vegg og overflate i fordøyelsessystemet og omkringliggende organer, som lever, pankreas og lymfeknuter. Uthenting av materiale muliggjør supplerende diagnostikk ved hjelp av cytologi/histologi samt immunologiske, mikrobiologiske og biokjemiske undersøkelser. EUS brukes mer og mer til terapeutiske prosedyrer som endoskopisk drenasje, stent-innleggelse og ulike injeksjonsbehandling. Det krever god opplæring og lang trening å beherske alle ferdighetene.

Forberedelser før ultralyd
Forberedelsene til en ultralydundersøkelse varierer ut fra hva du skal undersøke.
Ved undersøkelse av mageregionen skal du ikke spise mat eller drikke de siste 4 timene før undersøkelsen. Du skal heller ikke tygge tyggegummi eller spise pastiller. Er du avhengig av medisiner, skal du ta disse som vanlig med lite vann.
Ved undersøkelse av urinblæren skal du drikke rikelig i forkant og møte med full urinblære. Du får informasjon om nødvendige forberedelser i innkallingsbrevet du mottar i forkant av undersøkelsen.

Undersøkelsen
Vanligvis utføres undersøkelsen mens du ligger på en benk. Det området av kroppen som skal undersøkes må være avkledd. For å kunne lage bilder må det være god kontakt mellom huden og lydhodet. Derfor brukes det alltid en kontaktgelé på huden. Den kan ofte føles litt kald med en gang. Lydhodet beveges frem og tilbake i det aktuelle området og det tas det en rekke bilder. Undersøkelsen gjør ikke vondt. Av og til må den som undersøker deg trykke litt ekstra på lydhodet for å få bedre oversikt. Det kan føles litt ubehagelig, spesielt hvis du allerede har smerter eller er øm i området.

Undersøkelsen tar 15-60 minutter avhengig av hva som skal undersøkes.

Resultatet av ultralydundersøkelsen
Av og til kan den som undersøker deg gi svar direkte, men som oftest vil du få svar gjennom den legen som henviste deg til undersøkelsen i løpet av få dager. Pasienter som er innlagt på sykehuset får som regel svaret neste dag.