Langtids mekanisk ventilasjon (LTMV), eller mekanisk pustestøtte, omfattar behandling med visse typar pustemaskinar som hovudsakleg blir brukte utanfor sjukehus eller i heimen. Det er apparat med datastyrte, elektroniske turbinar som kan presse meir luft i lungene. Lufta blir tilført via ein slange, vanlegvis med maske over nasen eller nase- og munn. Maskinen kan redusere eller overta pustearbeidet for pasientar som har svake pustemusklar. I alvorlege tilfelle kan behandlinga vere nødvendig heile døgnet, men for mange pasientar er det berre nødvendig med behandling under søvn. Målet med behandlinga er å halde oppe og/eller betre helse og livskvalitet.
Apparata som blir brukte blir også omtalte som heimerespirator. I dag blir nemninga vanlegvis brukt om dei mest avanserte maskinane som blir nytta ved livsnødvendig behandling. Det pusteapparatet som blir mest brukt i dag er mindre avansert og har typenemninga «bilevel positive airway pressura» – apparat (BiPAP). I nokre tilfelle er også andre pustetekniske hjelpemiddel nødvendige når ein får LTMV. Det kan til dømes vere sug eller hostemaskin for å fjerne slim frå luftvegane, forstøvarapparat for å løyse slim, eventuelt oksygenapparat for å auke konsentrasjonen av oksygen i lufta frå pusteapparatet.
Pasientar som treng denne typen behandling har ofte sjukdom eller skade i nerve-, muskel-apparatet som er nødvendig for å puste normalt, men lungesjukdom kan også vere ei årsak i nokre tilfelle. Når evna til å puste tilstrekkeleg blir svekt, oppstår ein pustesvikt som blir kalla underventilering (hypoventilasjon). Det finst ei lang rekkje nevrologisk sjukdommar eller skadar som kan forårsake dette og mange er relativt sjeldne, med svært ulikt forløp. Det er sjukdommar som kan ramme alle aldersgrupper, inkludert medfødde tilstandar.
Nevrolog, allmennpraktikar eller annan behandlingsansvarleg lege kan vise til vurdering hos spesialist, som oftast lungelege eller barnelege.
Mistanke om underventilering vil som regel skuldast at legen finn ein kombinasjon av kjend grunnsjukdom (til dømes nevrologisk sjukdom) med auka risiko for pusteproblem eller at det er symptom som kan gi mistanke om pustesvikt og funn ved kliniske undersøkingar som støytter opp om ein slik diagnose.
Utredning kan dels foregå på poliklinikk eller på sengepost. Lungefunksjonsmålinger og søvnregistreringer kan utføres begge steder.
På en poliklinikk må en noen ganger møte dagen før legeundersøkelse dersom det skal gjøres nattlige registreringer. Selve undersøkelsesdagen er det vanlig at en møter 30–60 minutter før undersøkelsen, avhengig av antall undersøkelser. Noen ganger skal du ta blodprøver og røntgen/billeddiagnostikk i tillegg til lungefunksjonundersøkelser før legetimen.
Utredning på sengepost er som regel ett til to døgn. Tilpasning av behandling gjøres som regel påfølgende dag dersom det foreligger indikasjon for behandling og varigheten av oppholdet blir da forlenget.
De mest avanserte utrednings- og behandlingsmuligheter kan i noen tilfeller være et tilbud som kun finnes ved regions- eller universitetssykehuset. Spesialister ved lokalsykehuset vil i så fall være kjent med dette.
Helseforetaket som utreder og starter behandling med LTMV har ansvar for oppfølging og opplæring, også utenfor sykehuset når det er påkrevd. Retningslinjer og veileder for fagfeltet ble etablert i 2012 og oppdaterte anbefalinger for spesialister er publisert i 2024. Det eksisterer også et nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk som samarbeider om kunnskapsutvikling og fagkonferanser i et tverrfaglig nettverk.
En BiPAP eller respirator brukes så mange timer i døgnet som det er nødvendig for å holde nivået av blodgasser normalt, eller for å minske plagsomme symptomer. De fleste pasienter med hjemmebehandling trenger bare behandling om natten, og får pustehjelp fra en maskin med slange til en nese- eller nesemunn- maske.
Oppfølging vil som hovedregel være hver tredje måned dersom en har sykdommer som utvikler seg raskt. Ved andre sykdommer er kontroll hver sjette måned vanlig, og ved svært stabile situasjoner opp til årlige kontroller.
Normalt vil det hos voksne pasienter som kun har behov for BiPAP behandling om natten være kontroller på en poliklinikk, mens barn eller voksne med mer omfattende behov for pustehjelp som regel er kortvarig innlagt i en avdeling for nattregistreringer og justering av apparatinnstillinger. I økende grad tilbyr noen sykehus avanserte undersøkelser i hjemmet, med samme type målinger som tidligere krevde sykehusinnleggelser.
Pasienter med 24 timers respiratorbehandling og trakeostomi har et visst behov for oppfølging av spesialisthelsetjenesten i hjemmet. I følge nasjonal veileder for LTMV har helseforetak som driver avansert hjemmerespiratorbehandling plikt til å følge opp pasienter også utenfor sykehus og poliklinikk. Det er ofte nødvendig med råd, veiledning og opplæring til omsorgsgivere som forutsetter en slik fleksibilitet.
Noen sykehus arrangerer regelmessig nybegynnerkurs eller oppfriskningskurs for ufaglærte assistenter eller helsepersonell som har omsorg for hjemmerespiratorpasienter. Det er også utarbeidet elektronisk opplæringsmateriell, for eksempel e-læringskurset PUST.
U. etasje i Sentralblokka, same inngang som Lunge poliklinikk.
Haukelandsveien 22
5021 Bergen
