Behandling, Transfusjon

Blodoverføring

Dersom du har for lite raude blodceller, blodplater og/eller plasma kan det vere nødvendig med påfyll. Behandling med påfyll av blod/blodoverføring blir kalla transfusjon.
Dette er informasjon til deg som skal få behandling med transfusjon. Her kan du lese om kva behandling med transfusjon er og korleis denne behandlinga føregår. Det er viktig at du forstår denne informasjonen, og det kan vere lurt å lese dette saman med ein pårørande. Still gjerne spørsmål til legen din eller til sjukepleier dersom det er noko du lurer på etter at du har lese denne informasjonen.

Blodet som blir gitt ved transfusjon kan innehalde ein eller fleire av følgande:
Blodprodukt
Bestanddel
Funksjon i kroppen
Raude blodceller (erytrocyttar) 

Oksygentransport frå lungene til resten av kroppen
Blodplater (trombocyttar)
Reparere skadar i blodåreveggen og stoppe blødingar
Plasma 
Inneheld viktige protein som også er nødvendig for å vedlikehalde og reparere blodåreveggane og stoppe blødingar
Blod som blir gitt ved transfusjon kjem frå blodgivarar. Blod kan ikkje bli framstilt kunstig.

Kvar gong blodgivarar gir blod må dei svare på eit spørjeskjema for å kartlegge at dei er friske og ikkje har vore utsett for smitterisiko. Blodet blir i tillegg undersøkt for ulike infeksjonar (Hepatitt B, hepatitt C og HIV).

Det er trygt å ta imot blod i Norge.

Kvifor er det nødvendig med transfusjon?

Dersom du har for lite raude blodceller eller blodplater kan årsaka vere svikt i produksjonen av desse blodcellene i beinmergen. Årsaka til denne produksjonssvikten kan vere ulike sjukdomar eller medikament som påverkar den normale produksjonen i beinmergen. Eit døme på behandling som øydeleggar for produksjonen av blodceller i beinmergen er cellegiftbehandling ved kreftsjukdom. Dersom du får slik behandling er det ofte behov for transfusjon.

Jernmangelanemi (låg blodprosent på grunn av jernmangel) er eit døme på ein tilstand der for lite jern i kroppen gjer at produksjonen av raude blodceller i beinmergen vert hemma. I dei fleste tilfelle kan dette bli behandla med ekstra tilskot av jern, og transfusjon er då sjeldan nødvendig.

All medisinsk behandling medfører ein risiko for biverknader. Før ei transfusjonsbehandling startar skal ein alltid vurdere om det er heilt nødvendig med transfusjon. Transfusjon medfører alltid ein liten risiko for komplikasjonar, og det er derfor viktig at andre behandlingsalternativ blir nøye vurdert før ei avgjerd om transfusjon blir tatt.

Ved akutte store blodtap, som ved ulukker, under operasjonar eller ved fødsel, kan det bli heilt nødvendig at det blir gitt behandling med transfusjon. I slike tilfelle er det ikkje andre behandlingsalternativ og transfusjon kan då vere ei livreddande behandling.


Tilvising og vurdering

Det er berre lege som kan tilvise til/ordinere behandling med transfusjon. Dei fleste transfusjonar føregår på sjukehus, men du kan også få behandling ved sjukeheim.

Transfusjon blir berre utført av lege eller sjukepleier som har opplæring i prosedyrar for transfusjon.

Det skal vere avklart med deg at du ønsker behandling med transfusjon.
Du har med heimel i pasient- og brukarrettslova § 4-9, rett til å nekte å ta imot blod eller blodprodukt på grunn av alvorleg overtyding. Dersom du ikkje ønsker transfusjon på bakgrunn av slik alvorleg overtyding, er det viktig at dette vert tatt opp med sjukehuset slik at det er tydeleg avklart korleis planlagt behandling skal gå føre seg.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 første og siste ledd:

Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter (...)

Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt i første og annet ledd er myndig, og at vedkommende er gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen.






Tranfusjon inngår vanligvi i et annet behandlingsforløp. 

Før

Blodprøvetaking før planlagt transfusjon

Før planlagt transfusjon blir det tatt blodprøve til blodtyping og pretransfusjonsprøve, les meir under punkt 2 nedst på sida. 

Ved slik blodprøvetaking blir du spurt om å oppgi fullt namn og det 11-sifra personnummeret ditt. Dersom du er innlagt ved sjukehuset vil den som tar blodprøven også sjekke ID-armbandet ditt. Behald derfor alltid på deg ID-armbandet som blir satt på ved innlegging. Dette er viktig for at behandlinga blir så sikker og trygg som mogleg.

Dersom du treng transfusjon over lengre tid, blir blodprøvane gjenteke etter 4 dagar. Dette blir gjort for å sjekke om du har danna antistoff som ein må ta omsyn til ved transfusjon, les meir om dette under punkt 3 nedst på sida.

Ved akutte transfusjonar er det ikkje alltid tid til å ta desse blodprøvane, les meir om dette under punkt 10 nedst på sida.

Venekateter

Før transfusjon treng du eit venekateter som blodet kan bli gitt gjennom. Det kan vere eit venekateter som du allereie har på plass eller det kan bli lagt inn eit eige for transfusjonen.

Målingar før transfusjon

Før transfusjonen blir sett i gong blir det målt blodtrykk, puls, kroppstemperatur, pustefrekvens samt ev. oksygeninnhald i blodet (med pulsoksymeter, dersom slikt måleinstrument er tilgjengeleg). Dette blir gjort for å ha eit utgangspunkt for målingane som blir gjort seinare under transfusjonen og for å kunne vurdere ev. biverknader undervegs og etter avslutta transfusjon.

Identitetskontroll før transfusjon startar

Like før transfusjonen blir sett i gong blir du spurt om namn og det 11-sifra personnummeret ditt, og i tillegg skal ID-armbandet ditt kontrollerast. Denne informasjonen blir kontrollert mot informasjon på følgearket til blodproduktet. Behald derfor alltid på deg ID-armbandet du får satt på når du blir innlagt. Eit produktnummer på etiketten på blodposen blir også kontrollert og skal vere identisk med nummeret på følgearket. Denne kontrollen blir utført av to personar like før transfusjonen startar og sikrar at du får riktig blodpose.

Transfusjonssett

Transfusjon blir gitt gjennom eit eige slangesett (transfusjonssett). Slangesettet har eit kammer med filter som slepp blodcellene gjennom, men vil stoppe eventuelle klumpdanningar av fleire celler som heng saman. Slangesettet blir kopla til blodposen og blir fylt med innhaldet frå blodposen før transfusjonen startar.


Under

Oppstart av transfusjon

Sjølve transfusjon blir sett i gong ved at slangesettet som allereie er fylt med innhaldet frå blodposen blir kopla til venekateteret ditt og rulleklemma på slangen blir opna.

Varigheit av transfusjonen

Kor raskt blodet blir gitt, blir bestemt av legen som har ordinert behandlinga. Normal varigheit for ein transfusjon av ein pose er gjerne 1,5-2 timar. Dersom du har særs høgt blodtrykk eller hjartesvikt kan det bli nødvendig å gi transfusjonen endå saktare enn dette, men maksimalt over 4 timar.

Det kan også hende at du får transfusjon med fleire posar etter kvarandre.
Ved ei stor og pågåande bløding vil du få transfusjonen mykje raskare og fleire blodposar kan også bli gitt samtidig. Det kan i ein slik situasjon også bli behov for blodvarmar (les meir under punkt 7 nedst på sida). 

Kva skjer under sjølve transfusjonen?

Dei aller fleste merkar ikkje noko spesielt undervegs i transfusjonen og du kan ete, drikke og bevege deg slik du ønsker. Den som styrer transfusjonen er i nærleiken for å observere deg dei første 15 minuttane av transfusjonen og vil også gjenta målingane av blodtrykk, puls, kroppstemperatur, pustefrekvens og ev. oksygenmetning. Etter dette er det ikkje nødvendig at du blir observert kontinuerleg, men du må opphalde deg på avdelinga under heile transfusjonen.

Biverknader av transfusjon

Dersom det er større endringar i målingane som blir gjort etter 15 minuttar, kan dette tyde på at du reagerer på transfusjonen. Dette gjeld også dersom du skulle merke nokon av følgande symptom:
  • Uvel eller sjukdoms-/feberkjensle
  • Kløe eller utslett i huda
  • Unormal pust (tungt å puste, rask pust) eller hjartebank
  • Smerter i armen/rygg/bryst/mage eller andre stader i kroppen
Dersom du merkar slike symptom, må du seie frå om dette med ein gong til den som styrer transfusjonen.

Symptom som nemnt over eller større endringar i målingane av deg kan vere teikn på ein biverknad av transfusjonane (transfusjonsreaksjon). Transfusjonen blir då stoppa og lege blir tilkalla for å gjere ei vurdering av deg, les meir om dette under punkt 8) og 9) nedst på sida. 






Etter

Avslutning av transfusjonen

Når heile innhaldet i posen har blitt transfundert koplar den som utfører transfusjonen slangesettet frå venekateteret. Etter avslutta transfusjon blir målingane av blodtrykk, puls, kroppstemperatur, pustefrekvens samt ev. oksygenmetning gjort på nytt. Hos dei aller fleste er desse målingane uforandra i forhold til målingane før og undervegs, men dersom det er større endringar kan dette vere teikn på ein reaksjon på transfusjonen, les meir om dette under punkt 8) og 9) nedst på sida.

Kontroll av effekt av transfusjonen

For å kontrollere at transfusjonen har hatt ønska effekt hos deg, kan ein ta blodprøve etter at transfusjon er avslutta. Det kan til dømes bli målt Hb (blodprosent) etter transfusjon med raude blodceller, eller det kan bli målt tpk (antal blodplater) etter transfusjon med blodplater. Det tar 1-2 timar å få svar på desse analysane. Dersom transfusjonen ikkje gir ønska effekt (høg nok stigning i Hb eller blodplatetal), kan det bli nødvendig at du får transfusjon med fleire blodprodukt.

Heimreise etter transfusjon

Det er din behandlande lege som avgjer kor raskt du kan reise heim etter ein transfusjon. Ei vurdering blir gjort på bakgrunn av tilstanden din, årsaka til transfusjonen og om transfusjonen har hatt ønska effekt, om du tidlegare har hatt reaksjonar etter transfusjon og korleis heimesituasjonen din er.

Meir om transfusjon 

Dersom det er mogleg, bør Hb (blodprosent) bli kontrollert i god tid før planlagde operasjonar. Låg Hb (anemi) som følge av lågt jernlager eller andre mangeltilstandar kan då bli oppdaga. Låg Hb som følge av jernmangel kan behandlast med jerntilskot, og Hb vil då kunne rekke å bli normal før innlegging til den planlagde operasjonen. Normal Hb vil kunne redusere behovet for transfusjon under og etter operasjonen. Diskuter gjerne med lege på sjukehuset eller med din fastlege om det er aktuelt for deg med ei slik vurdering av Hb og ev. behandling med tilskot før planlagt operasjon.

Dersom det er tid i forkant av transfusjonen blir blodprøvane dine undersøkt for blodtypen din (ABO og RhD-blodtype), samt om det er antistoff i plasma.
Normalt tar det 2 timar frå laboratoriet har fått blodprøven i hendene til resultata er klare.
Dersom det blir påvist antistoff i prøven, må dei raude blodcellene som blir gitt ved transfusjon bli tilpassa meir detaljert enn dersom slike antistoff ikkje blir påvist. Utgreiing av slike antistoff vil kunne ta fleire timar/dagar. Sjå også avsnitt om antistoff lenger ned.
Dersom det allereie finst resultat av blodtyping eller pretransfusjonsprøve ved laboratoriet tilknytt blodbanken, er det berre nødvendig med ein blodprøve (pretransfusjonsprøve) av deg. Dersom det ikkje er tatt blodprøve til blodtyping tidlegare, må ein ta to prøver i to ulike stikk (blodtyping og pretransfusjonsprøve). Dette blir gjort for at vi skal vere heilt sikker på at det er konkludert med riktig blodtype.

Antistoff kan oppstå etter transfusjonar eller etter svangerskap. Dette er situasjonar der immunsystemet kjem i kontakt med framand blod og som dermed blir aktivert til å lage eit forsvar mot dette ukjende. Ein del av dette forsvaret er gjort av antistoff. Antistoff kan også oppstå spontant utan at det har vore transfusjon eller svangerskap i forkant. 
Dersom du tidlegare har fått informasjon om at du har eit (blodtype)antistoff som er relevant ved transfusjon, er det viktig at du opplyser om dette til lege eller sjukepleier her på sjukehuset. Det er særs viktig at informasjon om antistoff som er påvist ved andre sjukehus blir vidareformidla til laboratoriet ved blodbanken, slik at dette blir tatt omsyn til når det blir valt ut blod til deg. Sjølv om eit antistoff tidlegare er påvist hos deg, er det ikkje sikkert at det er mogleg å påvise det i prøven som er tatt no. Nokon antistoff er berre mogleg å påvise ei viss tid etter at dei oppstår, men hukommelsen i immunsystemet vil alltid vere der.
Dersom du tidlegare berre har vore innlagt i Helse Bergen, og det er påvist antistoff, er informasjon om dette lagra både i pasientjournalen på sjukehuset og i blodbanken sitt datasystem.

Antistoff i seg sjølv er ikkje skadeleg for deg og gir ingen symptom eller sjukdom. Ved påvist antistoff vil det ta noko lengre tid å klargjere blod for transfusjon til deg. Det er fordi ein liten del av produktet som er planlagt til deg blir testa fysisk mot blodprøven (pretransfusjonsprøven) som blei tatt av deg. Dersom det er første gong eit antistoff blir påvist hos deg, kan det ta endå lengre tid å finne ut kva for blodprodukt som er riktig og trygt å transfundere til deg. Dersom slike antistoff ikkje blir tatt omsyn til, kan det oppstå biverknader under eller etter transfusjonen. Nokon gonger må også prosedyrar og operasjonar bli utsett inntil utgreiinga av slike antistoff er ferdig.

Dersom du får behandling med Darzalex/Sarclista (daratumumab/isatuksimab) eller har fått behandling med medikamenta siste 6 md. er det viktig at dette blir formidla til laboratoriet som skal undersøke pretransfusjonsprøven, slik at analysane blir tilpassa effekten av medikamentet. Dersom det er planlagt oppstart av slik behandling er det også ønskeleg at laboratoriet gjer ei utvida blodtyping før behandlinga kan starte.

Dersom sjukdom eller behandling gjer at immunforsvaret ditt er redusert, bør du få transfusjon med bestrålt blod. Bestråling av blod blir gjort for å hindre ein alvorleg biverknad av transfusjon – TA-GvHD (Transfusjon Assosiert Graft-versus-Host-Disease). TA-GvHD er ein sjeldan, men alvorleg tilstand som kan førekome dersom kvite blodceller (lymfocyttar) blir overført med transfusjonen og overlever i pasienten. Desse lymfocyttane vil oppfatte pasienten som framand og vil dermed kunne forårsake alvorleg sjukdom. Hos pasientar med eit normalt fungerande immunsystem vil lymfocyttane som følger med ikkje-bestrålte produkt bli raskt oppdaga og fjerna.
Det er din behandlande lege som vurderer om tilstanden din eller behandling du mottar gjer at du skal ha bestrålte blodprodukt, og som er ansvarleg for at det blir bestilt bestrålt blod dersom du skal ha det.
Bestråling av blodprodukt blir gjort ved at posen blir utsett for røntgenstråling i ein eigen blodbestrålingsmaskin. Bestrålte blodprodukt har ein liten klistrelapp med blå ringer. Dei blå ringane er ein indikator som endrar farge etter vellukka bestråling. Bestrålte produkt ber ikkje med seg stråling frå bestrålingsmaskina og kan handterast og gitt på same måte som ikkje-bestrålte blodprodukt.

Meir om bestråling av blod
Under produksjon av blodprodukt i Noreg er det rutine å fjerne lymfocyttane med ulike former for filtrering, men slik filtrering fjernar dessverre ikkje alle lymfocyttane. Bestråling av blodprodukt gjer at arvestoffet i lymfocyttane (som slepp unna filtreringa) blir så skada at dei misser evna til å dele seg. Lymfocyttar som ikkje kan dele seg og dermed ikkje formeire seg, vil ikkje kunne forårsake noko skade i pasienten som får transfusjonen.
Dei raude blodcellene og blodplatene tar ikkje skade av bestrålinga på same måte som lymfocyttane, men bestrålinga gjer at blodprodukta med raude blodceller ikkje kan bli lagra like lenge som ikkje -bestrålte produkt. Derfor er ikkje alle produkt med raude blodceller rutinemessig bestrålte, men i Helse Bergen blir alle blodplateprodukt bestrålt rutinemessig.

Produkt som inneheld raude blodceller blir lagra kaldt (2-6°C). Ved ein normal transfusjon (som blir gitt over 1,5-2 timar eller lengre tid) vil det ikkje vere noko problem å gi det kalde blodproduktet utan oppvarming. I tilfelle der kalde blodprodukt må bli gitt raskt eller dersom det er påvist kuldeantistoff hos deg, bør blodet varmast opp på veg gjennom transfusjonssettet. Ein eigen blodvarmar kan nyttast til slik oppvarming av blod ved transfusjon. (Andre former for oppvarming må absolutt ikkje bli forsøkt då ukontrollert oppvarming kan skade dei raude blodcellene og i verste fall forårsake ein livsfarleg biverknad).

Dersom det er mistanke om ein reaksjon som skildra i avsnittet over, blir transfusjonen avbrote før heile innhaldet i posen er tom. Dersom det er mistanke om ein transfusjonsreaksjon, vil det bli tatt blodprøver av deg for å sjekke om det kan påvisast ein årsak til reaksjonen. Det blir utført ulike analysar både i blodprøver frå deg og i prøver tatt av innhaldet i blodposen. I utgreiinga kan det nokre gonger kome fram funn som gjer at seinare reaksjonar ved transfusjon kan førebyggast.

Dei aller fleste biverknadane av transfusjonar – transfusjonsreaksjonar - er ufarlege, men dei kan vere ubehagelege og plagsame for deg. Alvorlege reaksjonar førekjem særs sjeldan, men det er også derfor transfusjonar alltid skal føregå med kyndig personale til stades som raskt kan oppdage og behandle ein slik reaksjon. Dei fleste samt dei mest alvorlege reaksjonane skjer oftast heilt i starten av transfusjonen. Reaksjonar kan oppstå også seinare i løpet av sjølve transfusjonen og nokon kan også få reaksjonar i timane/døgnet/dagane etter at transfusjonen er avslutta. Sjå også avsnitt om faresignala.

Ved behov for akutt transfusjon er det ikkje alltid tid til å vente på resultatet av desse blodprøvane og i slike tilfelle transfunderast blod som skal kunne passe uansett kva blodtype du har. Blod som blir gitt akutt på denne måten blir ofte omtala som beredskapsblod eller kriseblod. Dei raude blodcellene er då alltid av blodtype O. Akutt transfusjon av beredskapsblod blir gjort dersom transfusjonen er vurdert som livsnødvendig.
Ved ulukker der pasienten har alvorlege blødingar kan akutt transfusjon bli gitt i helikopteret eller i ambulansen på veg inn til sjukehuset eller snarast etter innkomst på sjukehuset.






Kontakt

Laboratoriebygget Immunologi og transfusjons­medisin

Kontakt Immunologi og transfusjons­medisin

Oppmøtestad




Laboratoriebygget

Laboratoriebygget på Haukeland