Vi tilrår at du alltid nyttar siste versjon av nettlesaren din.

Spiseforstyrringar

Spiseforstyrringar blir kjenneteikna av overinteresse for kropp, mat og vekt. Sjølvkjensla er i sterk grad knytt til kroppsbilde og opplevd kontroll over eiga vekt og eting. Dei vanlegaste spiseforstyrringane er anoreksi, bulimi og overetingsliding.

Anoreksi

Blir kjenneteikna av alvorleg undervekt og sterkt avgrensa matinntak. Mange har ei intens frykt for vektauke, trass i låg kroppsvekt.

Bulimi

Blir kjenneteikna av gjentatte episodar med stor overeting etterfølgd av tiltak (reinsing) for å unngå vektauke, redusere ubehag eller og vinne tilbake kontroll. Vanlege tiltak er sjølvframkalla oppkast og bruk av avførings- eller vassdrivande middel, faste eller overdriven fysisk aktivitet. Kroppsvekta er ofte innanfor normalområdet. 

Overetingsliding

Blir kjenneteikna av episodar med overeting og opplevd mangel på kontroll, men utan bruk av sjølvframkalla oppkast eller andre handlingar som skal forhindre vektauke. Mange har overvekt eller fedme, men ikkje alle. 

ARFID 

ARFID (Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder) blir kjenneteikna av vedvarande avgrensa matinntak utan at dette kjem av bekymring for kroppsvekt eller kroppsbilde. Unngåelsen kan vere knytte til manglande interesse for mat, sensorisk sensitivitet eller frykt for ubehag (for eksempel kveling eller oppkast). Tilstanden kan føre til underernæring, ernæringsmanglar og redusert funksjon. 

OSFED (andre spesifiserte spiseforstyrringar) 

Samleomgrep for spiseforstyrringar som ikkje fullt ut oppfyller kriteria for anoreksi, bulimi eller overetingsliding, men som likevel gir store plager og funksjonsnedsetting. Tilstanden kan omfatte atypiske eller blanda symptombilde. 

Det finst også andre former, som atypisk anoreksi og atypisk bulimi, eller uspesifisert spiseforstyrring. Her har ein ei spiseforstyrring og treng behandling, men manglar eitt eller fleire av dei mest sentrale kjenneteikna ved dei andre spiseforstyrringane. 

Meir om lidinga

Dei ulike spiseforstyrringane har same trekk, blant anna at sjølvkjensle og eigenverdi i stor grad blir påverka av kropp, vekt og eting. Samtidig varierer dette mellom diagnosane, og ikkje alle opplever dette i like stor grad. Det er ikkje uvanleg at ein over tid kan skifte mellom ulike former for spiseforstyrringar. 

Det finst også andre former, som atypisk anoreksi og atypisk bulimi, eller uspesifisert spiseforstyrring. Her har ein ei spiseforstyrring og treng behandling, men manglar eitt eller fleire av dei mest sentrale kjenneteikna ved dei andre spiseforstyrringane.

Spiseforstyrringar førekjem hyppigast blant unge kvinner, men rammar også gutar og menn. Låg sjølvkjensle og negativt sjølvbilde er vanleg ved spiseforstyrring. Sjølvkjensla er gjerne sterkt knytt til kroppsvekt og utsjånad. Alvorsgrada varierer frå mild til livstruande. 

Spiseforstyrringar opptrer ofte saman med andre psykiske lidingar, for eksempel depresjon angst eller rusproblem. Dette noko kan ha noko å seie for korleis behandlinga blir lagd opp. 

Det kan vere vanskeleg både den som strevar og for omgivnadene å vite korleis ein best kan handtere situasjonen. Personen sjølv har ofte motstridande kjensler til om han eller ho ønsker hjelp eller ikkje. 

Ei spiseforstyrring kan ta mykje plass og fortrenge aktivitetar, relasjonar og opplevingar som kunne gitt meir glede og meining. Gjennom behandlinga er målet å få betre livskvalitet og større fridom til å leve i tråd med det som er viktig for deg. 

Årsaker til spiseforstyrring

Årsakene til ei spiseforstyrring varierer frå person til person. Problema blir utvikla og oppretthaldne ofte gjennom eit samspel av biologiske, psykologiske og sosiale faktorar.  

Spiseforstyrringar begynner gjerne med eit ønske om tap av vekt, men så blir ein stadig meir opptatt av kroppsfigur og vekt og over å ha kontroll over kva ein et. Gradvis tar dette all merksemd, og andre sider ved livet blir nedprioritert. 

Spiseforstyrringar blir ofte prega av vonde sirklar. Ein periode med sjølvpålagd svolt blir gjerne etterfølgt av ein periode med overeting og etterfølgande sjølvkritikk. Det fører ofte til ein ny periode sterkt redusert matinntak. Spiseforstyrringa forsvinn ikkje av seg sjølv og har dessverre ein tendens til å bli verre over tid. 

Saman med behandlaren din kan du utforske kva som kan ha bidratt til at vanskane dine oppstod og kva som held dei oppe.

Tilvising og vurdering

For å få behandling i spesialisthelsetenesta treng du ei tilvising, oftast frå fastlegen, men anna helsepersonell kan også tilvise. Tilvisinga blir vurdert opp mot prioriteringsrettleiaren for psykisk helsevern for vaksne. 

I nokre tilfelle kan det vere aktuelt med vidare tilvising til eit regionalt senter for spiseforstyrringar. 

Utgreiing

For å kunne gi eit godt behandlingstilbod er det viktig å kartlegge problema du søker hjelp for. 

Utgreiinga skjer i form av samtale og kartleggingsverktøy. Synspunkta dine på kva tiltak som passar best for deg, skal tilleggast stor vekt. Behandlaren din skal lytte til det du har å seie, og ta dine erfaringar og oppfatningar skal bli tatt på alvor. 

Utgreiing skjer ofte i samarbeid med fastlegen, som kan ta ansvar for den fysiske utgreiinga. 

Både i poliklinisk behandling og i døgnbehandling er det viktig å få informasjon om følgande forhold: 

  • Fysisk helsetilstand, inklusive blodprøver
  • Matvanar og matinntak
  • Psykiske plager og lidingar
  • Sjølvmordsfare  
  • Bruk av rusmiddel
  • Barndoms- og oppvekstforhold
  • Negative hendingar før og nå  
  • Utfordringar i privatliv og arbeid  
  • Behov for vurdering hos tannlege
  • Personlege ressursar og moglegheit for støtte frå andre
  • Om du har barn og om dei har spesielle behov nå som bør varetakast 

Sentrale spørsmål er korleis spiseforstyrringa artar seg og kva som bidrar til å halde oppe henne. Motivasjonen din for og ønsker om endring er også eit viktig tema. På bakgrunn av utgreiinga skal behandlaren din kunne stille ein diagnose. 

Så set du og behandlar opp ein plan for behandling, der de tar omsyn til kva plager du har og kor sterke dei er, og i kva grad dei gjer det vanskeleg for deg å fungere i kvardagen. Du skal her får god informasjon om ulike former for behandlingstiltak. 

Dersom du ønskjer det, har du krav på ein individuell plan for å samordne tenester som du skal ha.

Les meir om Individuell plan på helsenorge.no  

 

Ved døgnbehandling vil eit tverrfagleg behandlingsteam saman med deg vurdere helsetilstanden din og behova dine for ulike hjelpetiltak.

Behandling

Måla for behandlinga vil variere frå person til person, avhengig av helsetilstanden din, behova og ressursane dine, og motivasjonen din. Det langsiktige målet vil ofte vere å leve eit vanleg liv, der overinteresse for mat, kropp og vekt ikkje lenger svekker livskvalitet og livsutfolding. Viktige delmål kan vere: 

  • Innsikt i fordelar og ulemper ved endring
  • Rett mengde mat regelmessig gjennom dagen, tilpassa grad av fysisk aktivitet
  • Kunnskap om kva som utløyser og held oppe spiseforstyrringa, og om kva du sjølv kan gjere for å bli betre
  • Auka evne til problemløysing
  • Styrkte sjølvkjensle og sjølvtillit
  • Betring i forholdet til andre menneske
  • Stabil vekt, og for kvinner regelmessig menstruasjon
  • Kunnskap om kva du kan gjere for å hindre tilbakefall 

Alle som går i poliklinisk behandling for spiseforstyrringar bør også til regelmessige kontrollar hos lege, for å blant anna ta blodprøver. Dette blir oftast gjort hos fastlege. 

I samtalar med behandlaren din får du informasjon om spiseforstyrring og korleis han kan forståast og meistrast. Samtalane blir også retta mot innsikt i og endring av negative handlingsmønster og tenkemåtar, og meistring av vonde kjensler. Du får snakka om vanskar og dilemma i kvardagen din og om tidlegare hendingar som du tenker har noko å seie for problema dine i dag. Du lærer meistringsstrategiar som gir deg auka tryggleik og kontroll. Du får hjelp til å løyse problem i skole eller arbeid. De samarbeider også om at du kan oppnå og halde ved like eit regelmessig matinntak og ei stabil vekt. Dessutan får du kunnskap om kva du kan gjere for å førebygge tilbakefall. 

Behandlinga består av samtalar individuelt eller i gruppe. Dessutan er familiearbeid høgt prioritert. For nokon kan det vere aktuelt med medikamentell behandling. Det kan vere nyttig å samarbeide med ein klinisk ernæringsfysiolog, som har nyttig kunnskap om kropp og ernæring. Ved undervekt er det ein fordel å føre ei etedagbok, som kan gi oversikt og nyttig informasjon. 

Behandlinga går vanlegvis føre seg poliklinisk, der du kjem til jamlege avtalar. Somme kan få eit tilbod om innlegging ved ei døgneining, med ein kombinasjon av ulike former for behandling, som miljøterapi, gruppesamtalar, fysisk trening, kosthaldsrådgiving og familiesamarbeid i tillegg til vurdering av medikamentell behandling. Fordelar ved døgnbehandling er at hjelpetilbodet kan vere omfattande med konsentrert innsats. Du får trygge rammer rundt deg i ein vanskeleg fase av livet. 

Samval 

For deg som har ei spiseforstyrring finst det fleire moglege behandlingar. Kva som er best for deg kan du og helsepersonell komme fram til saman. Dette kallast samval. Å vere med og bestemme er ein rett du har. 

Samval inneber at du mottek informasjon om fordelar og ulemper ved dei ulike alternativa. Så kan du saman med helsepersonell sjå desse opp mot kvarandre, ut ifrå kva som er viktig for deg.

Her er tre spørsmål du kan stille din behandlar:

  1. ​Kva alternativ har eg?
  2. Kva fordelar og ulemper er moglege ved desse alternativa?
  3. Kor sannsynleg er det at eg vil oppleve nokre av desse?

Les meir om samval på helsenorge.no

Oppfølging

For mange tar det tid å bli frisk av ei spiseforstyrring. Det meste av behandlinga skal skje poliklinisk. Ved døgnbehandling er det derfor viktig med ein god overgang til vidare oppfølging. 

Etter at du har avslutta behandlinga hos oss i spesialisthelsetenesta kan du ha utbytte av oppfølging frå fastlegen din og anna helsepersonell i primærhelsetenesta. 

Ein nyttig reiskap her er ein plan for førebygging av tilbakefall, med punkt for konkrete tiltak du kan gjere, bygd på erfaringane dine om kva som hjelper. Spesielt viktig er det å følge opp anbefalt kostplan, og fortsette å arbeide mot ei normal vekt. 

Behandlaren din i primærhelsetenesta kan ved behov søke faglege råd hos oss. De kan også drøfte moglegheita for ei ny tilvising dersom det blir aktuelt. 

For mange vil det vere viktig med regelmessig kontakt med fastlege i etterkant av poliklinisk behandling. 

Sist faglig oppdatert 15.06.2026

Kontakt

Les meir om Regional avdeling for spiseforstyrringar