Informasjon til helsepersonell

Pasientar med restriktiv anorexia nervosa og bulimisk anorexia nervosa med body mass index (BMI) < 17,5 bør vurderast med tanke på behandling ved Seksjon for spiseforstyrringar.

I nokon tilfelle kan pasientar med BMI < 17,5 også bli gitt behandling ved andre institusjonar dersom institusjonen har etablert et spesifikt behandlingstilbod for denne pasientgruppa.

Eit slikt spesifikt behandlingstilbod kan bestå av poliklinisk behandling, dagtilbod eller døgntilbod. Det er per i dag få slike behandlingsplasser utanom Seksjon for spiseforstyrringar. I hovudsak bør denne pasientgruppa bli behandla ved Seksjon for spiseforstyrringar.

Pasientar som har hatt BMI under 17,5 vil ha så stor risiko for tilbakefall at Seksjon for spiseforstyrringar vanligvis bør ha ansvar for-  eller delta i behandlinga til pasienten har nådd BMI 19-20.

Men dersom det lokale behandlingstilbodet har etablert kompetanse og har struktur til å gjennomføre slik vektaukande behandling kan pasienten bli overført før pasienten har nådd BMI 19-20. Det kan vere aktuelt å gje rettleiing til det lokale behandlingsapparatet for å sikre at slik vektaukande behandling kan bli gjennomført lokalt.

Når pasienten har nådd BMI 19-20 er målsettinga å stabilisere vekta og gjennomføre ein gradvis overgang til vanlig tilvære utanfor sjukehuset. Denne fasen bør bli gjennomført i samarbeid med det lokale behandlingsapparatet. Dermed kan det lokale behandlingsapparatet delta i arbeidet med påvising og eventuelt oppstart av behandling ved begynnande tilbakefall.

Alle pasientar med spiseproblem og BMI > 17,5 bør kunne bli behandla på distriktspsykiatriske sentre (DPS) eller tilsvarande.

Men det må i kvart enkelt tilfelle bli vurdert om pasientens problemstilling er så krevjande å behandle at Seksjon for spiseforstyrringar skal ha behandlingsansvaret eller om seksjonen skal gi rettleiing.

Det vil bli lagt vekt på om pasienten har eller er i ferd med å utvikle vekstretardasjon, osteoporose eller andre komplikasjonar av sitt spiseproblem. 

Ved bulimia nervosa vil behandling ved Seksjon for spiseforstyrringar vere aktuelt dersom pasienten har betydelige problem med hypokalemi eller andre komplikasjonar av spiseproblemet.

Dessutan vil både somatisk og psykiatrisk komorbiditet kunne gi grunnlag for at pasienten skal bli behandla ved Seksjon for spiseforstyrringar. Eksempel på somatisk komorbiditet er diabetes mellitus.

Pasientar med psykiatrisk komorbiditet bør i utgangspunktet vere psykiatrisk utreda før pasienten blir tatt til vurdering med tanke på behandling ved Seksjon for spiseforstyrringar.

Det kan likevel vere aktuelt at Seksjon for spiseforstyrringar deltar i den diagnostiske utredninga av pasientens tilstand slik at det kan bli avklart om det primære behandlingsbehovet er relatert til annan psykiatrisk liding slik som ved schizofrenitilstander, eller dersom det er grunn til å tru at alvorleg affektiv liding er hovudårsak til underernæringa.

Pasientar med spiseproblem og  komorbiditet der den komorbide tilstanden er stabilisert ved behandling slik at spiseproblemet er hovudproblem er også aktuelle for behandling ved Seksjon for spiseforstyrringar.

Når pasientens psykiatriske komorbiditet er hovudproblem kan det vere aktuelt at Seksjon for spiseforstyrringar gir rettleiing til avdelinga der pasienten blir behandla. I tilfelle der både spiseproblemet og den komorbide tilstanden må bli behandla samtidig bør det bli gjort ei avveiing i kvart enkelt tilfelle vedrørande kor pasienten skal bli behandla.

Pasientar med overspisingsliding vil kunne få behandling ved Seksjon for spiseforstyrringar etter tilsvarande prioritering som ved bulimia nervosa.​