Tre formar spiseforstyrringar
Ved spiseforstyrringar blir livskvaliteten avgrensa av tankar, kjensler og handlingar knytte til mat, vekt og kropp. Vi skil mellom tre former:
Anoreksi
– blir kjenneteikna av alvorleg undervekt og sterkt avgrensa matinntak. Personar med anoreksi har ofte intens frykt for å leggje på seg, sjølv om kroppsvekta er under det normale.
Bulimi
– blir kjenneteikna av gjentekne episodar med stor overeting etterfølgd av tiltak (reinsing) for å unngå vektauke, lindre skamkjensle og vinne tilbake kontroll. Vanlege metodar for reinsing er oppkast og bruk av avførings- eller vassdrivande medikament. Det skjer ofte i kombinasjon med streng faste eller overdriven fysisk aktivitet. Dei fleste personar med bulimi har normal kroppsvekt.
Overetingsliding
– blir kjenneteikna av episodar med overeting og opplevd mangel på kontroll, men utan bruk av sjølvframkalla oppkast eller andre handlingar som skal forhindre vektauke. Mange får problem med overvekt.
Meir om lidinga
Dei ulike spiseforstyrringane har same kjerne, som er ei overvurdering av kroppsfigur, vekt og kontroll i vurderinga av eins verdi som menneske. Det er ikkje uvanleg at ein over tid kan skifte mellom til dømes å ha anoreksi og bulimi. Nokre av dei som har overetingsliding har hatt bulimi i ungdomstida.
Det finst også andre former, som atypisk anoreksi og atypisk bulimi, eller uspesifisert spiseforstyrring. Her har ein ei spiseforstyrring og treng behandling, men manglar eitt eller fleire av dei mest sentrale kjenneteikna ved dei andre spiseforstyrringane.
Spiseforstyrringar finst hyppigast blant unge kvinner, men rammar også gutar og menn. Låg sjølvkjensle og negativt sjølvbilete er vanleg ved spiseforstyrring. Sjølvkjensla er gjerne sterkt knytt til kroppsvekt og utsjånad. Alvorsgrada varierer frå mild til livstruande.
Spiseforstyrringar opptrer ofte saman med andre psykiske lidingar, til dømes depresjon, noko som vil ha noko å seie for korleis behandlinga blir lagd opp.
Det kan vere vanskeleg for omgivnadene å vite korleis ein best skal hjelpe den som har ei spiseforstyrring. Personen sjølv har ofte motstridande kjensler til om han eller ho ønskjer hjelp eller ikkje.
Ei spiseforstyrring tek mykje plass og fortrengjer andre aktivitetar som kunne gitt meir glede og meining. Det er som at livet blir sett på vent. Derfor er det viktig å søkje hjelp. Gjennom behandlinga kan du oppnå fridom til å velje det du set pris på i livet ditt.
Årsaker til spiseforstyrring
Årsakene til ei spiseforstyrring er ulike frå person til person. Problema kan utløysast og haldast oppe av mange ulike forhold. Det kan dreie seg om arv og biologi, psykologiske faktorar, til dømes låg sjølvkjensle, og sosiale forhold, til dømes haldningar hos dei ein omgåst og kroppsideal og slankepress i samfunnet.
Spiseforstyrringar byrjar gjerne med eit ønske om tap av vekt, men så blir ein stadig meir oppteken av kroppsfigur og vekt og over å ha kontroll over kva ein et. Gradvis tek dette all merksemd, og andre sider ved livet blir nedprioritert.
Spiseforstyrringar blir ofte prega av vonde sirklar. Ein periode med sjølvpålagd svolt blir gjerne etterfølgt av ein periode med overeting og etterfølgjande sjølvkritikk. Det fører ofte til ein ny periode sterkt redusert matinntak. Spiseforstyrringa forsvinn ikkje av seg sjølv og har dessverre ein tendens til å bli verre over tid.
Saman med behandlaren din kan du drøfte kva som har bidrege til spiseforstyrringa di og kva som kan tenkjast å halde problema ved like. Det er viktig å snu vonde sirklar til gode sirklar, med auka oppleving av styring og kontroll i eige liv.
Tilvising og vurdering
For å få eit behandlingstilbod i spesialisthelsetenesta treng du ei tilvising. Det er som oftast fastlegen som viser til utgreiing og behandling, men anna helsepersonell kan også tilvise. Med utgangspunkt i tilvisinga og prioriteringsrettleiaren Psykisk helsevern for vaksne, vil vi vurdere om du har krav på behandling i spesialisthelsetenesta. Det kan også vere aktuelt å vurdere tilvising vidare til eit regionalt senter for spiseforstyrringar.
